Fra kurset i Kautokeino foreligger det en fyldig rapport. Hovedtema var samisk begynneropplæring og norsk som fremmedspråk. Jeg var ikke håndplukket til kurset for å si nei til finsk, slik Koivulehto insinuerer. Skoledirektør Lind Meløy som hadde hovedansvaret, var aldeles ingen fiende av finsk, tvert i mot. Han visste om meg, sannsynlig fordi jeg i 1965 foreslo innføring av finsk som fag på Kirkenes gymnas. Meløy spurte om jeg kunne prøve med norsk som fremmedspråk på Skogfoss, dvs. begynne med finsk som første språk. Jeg ble meget betenkt tross min store interesse for finsk. Jeg hadde lest finsk fra jeg var ung og hadde gått to ganger på sommerkurs i Finland etter at jeg ble lærer. Etter grundig overveielse sa jeg likevel at det er for sent. Selv om enkelte foreldre kan finsk, snakker de norsk til barna. Ingen av mine elever snakket finsk som i tidligere år.
Jeg tror ikke jeg tok feil når jeg mente at foreldrene ville motsette seg finsk begynneropplæring. Landets hovedspråk måtte gå foran. Heller ikke i samiske skolekretser var interessen særlig stor for samisk begynneropplæring den gang i 1970. Med unntak av Kautokeino og Karasjok, hadde få kretser valgt samisk begynneropplæring. I Nesseby hadde for eksempel ingen av 27 førsteklassinger valgt samisk begynneropplæring.
Når det gjelder finsk, hadde ingen foreldre søkt om finskundervisning til sine barn i noen form. Hadde det kommet slike krav, hadde sikkert Meløy nevnt det på kurset. Man kan jo spørre hvorfor ingen krever finsk begynneropplæring i dag, eller kvensk? Holdningen til minoritetene er jo langt mer positiv nå enn i 1970.
Finsk begynneropplæring var det heller ikke i Tornedalen, verken da eller siden. Og hvordan hadde det vært å begynne plutselig med finsk som første språk? Vi hadde ikke lærere, ikke bøker og ingen studiemuligheter andre steder enn i Oslo.
Tospråklighet og halvspråklighet
En sak som gjorde det problematisk både med samisk og finsk, var påstanden om halvspråklighet. En svensk lærer, Nils Erik Hansegård, skrev i 1968 boka ”Tospråkighet eller halvspråkighet”, og han fikk stor innflytelse. Han mente samiske og finske elever hadde et mangelfullt språk både i morsmål og hovedspråk. Dette gjorde skolefolk og foreldre bekymret, og derfor mente alle at det var viktig å satse på en effektiv norskundervisning. Skoler i språkblandingsdistrikter fikk mange ekstratimer for å bøte halvspråklighet. Et eventuelt tilbud om finsk begynneropplæring og norsk som fremmedspråk, hadde ikke blitt forstått av foreldrene. Jeg sa i mitt foredrag at foreløpig er vi nødt til å følge linjen som er valgt. Jeg siterte imidlertid Lapin Kansa i Rovaniemi som skrev: ”Forståelsen for det finske språk har økt i Sverige. Nå er ikke tospråkligheten mer en skam, men verdsettes som allmenndannelse.” Jeg antydet at vi bør innta samme holdning.
Kvenene har sitt skriftspråk
Koivulehtos angrep på meg nå, en mannsalder senere, er en anakronisme. Hun går fullstendig amok når hun skriver at mine ord var så avgjørende at en hel generasjon mistet sitt morsmål. Hun mener til og med at kravet om kvensk (et nytt finskugrisk språk), ikke hadde kommet i dag hvis jeg hadde handlet annerledes. Som redaktør av en minoritetsavis burde hun vite at organisering på etnisk grunnlag og kamp for eget språk er et internasjonalt fenomen. Kvenvekkelsen, den såkalte revitaliseringen, oppstod i kjølvannet av dette. Minoritetsfolk rundt i verden krever eget skriftspråk, og det er et krav som må respekteres. Men Norges gamle finskættede befolkning, såkalte kvener, har alltid hatt sitt skriftspråk, nemlig finsk. Den fatale ideen om eget språk kom til Norge via Tornedalen i Sverige. Kvenforbundet og enkelte universitetslærere var snare til å ta etter og lanserte kvensk som eget språk.
Selvfølgelig er språket vårt finsk
Når vi unntar Børselv i Porsanger, avviker ikke vårt finske språk vesentlig fra allmennfinsk. Alle som har sin finske dialekt intakt, greier seg godt i Finland - og blant andre finsktalende hvor det enn måtte være. Eget språk har vi den dagen vi ikke forstår hverandre. Anton Sommerseth fra Skibotn, en mann med gode kunnskaper i finsk, skrev til meg i 1993: ”Selvfølgelig er språket vårt finsk. Kvenske dialekter i Nord-Norge er i det hele nærmere finsk riksspråk enn mange dialekter i selve Finland, men alle tilhører samme riksspråket”.
De finske innvandrerne har alltid kalt sitt språk for finsk, og det er forståelig at folk blir opprørt når kvenaktivistene vil forandre folks identitet og språkets virkelige navn. Dette kan føre til en opprivende konflikt. I Finland heter finlandssvenskenes språk svensk, og skolen følger Svenska Akademis normer. Folk snakker sine dialekter, men i skolen lærer elevene korrekt svensk. Derfor er det lett for oss å forstå finlandsvenskene. Lærer vi elevene korrekt finsk, gjør vi dem og samfunnet en stor tjeneste. Det er en lykke at faget ble hetende finsk da vi i 1990 planla ”Finsk som 2.språk.” Takket være denne planen og interesserte lærere, er vi kommet godt i gang med finskundervisningen mange steder.
Den finske minoritet er ikke glemtEn meget viktig begivenhet var reisningen av Innvandrermonumentet i Vadsø i 1977. Da kom finsk innvandring i fokus som aldri før. En viss betydning hadde også norsk-finsk organisasjonsvirksomhet. Første norsk-finsk forening ble stiftet i Vadsø i 1964, Nordnorsk Finskforbund i 1984. Finskspråklig bibliotektjeneste ble opprettet samme år. Første Norsk-Finsk ordbok kom ut i 1978, læreverket ”Ymmärrän” av Bente Imerslund i 1981. Interessen for finsk språk økte særlig på grunn av ny finsk innvandring. Som følge av alle disse tiltak, har holdningen til finsk endret seg totalt. Selv hadde jeg gleden av å være med å utrede planene ”Innstilling om norsk-finske kulturforhold” og planen for finskstudiet i Alta. Uten min positive innstilling til finskundervisning, hadde jeg neppe fått slike oppdrag.
Det ble i det hele gjort mye for finsk språk og kultur før Kvenforbundet ble stiftet i 1987. Forslag om ”Finsk som 2.språk”, som ble igangsatt i 1997, kom fra Kvenforbundet. Jeg fikk i oppdrag å skrive en konsulentuttalelse i den anledning, og den ble fulgt i vesentlig grad. Terje Aronsen som er fra Børselv, ville kalle faget kvensk, men dette ble heldigvis avverget.
En språkgrense med fatale følger
Kvenforbundet går nå inn for et nytt finskugrisk skriftspråk. På vegne av vår finskættede befolkning ber jeg myndighetene avvise dette. Blir kvensk skriftspråk for den finske minoritet, får vi ikke alene en språkgrense mot Finland, men også mellom folk innen landet. En henført Liisa Koivulehto skriver: ”La dem som mener de er finske og språket deres er finsk, ha det som de vil. Men i all verden, la de som mener de er kvenske og snakker kvensk, gjøre det.” De fleste tenkende mennesker vil forstå at den kvenofile redaktøren av Ruijan Kaiku er på ville veier.
Klare regler og korrekt språkundervisning
Hva folk snakker til daglig er en privat sak, men i skolen må vi ha klare regler og korrekt språkundervisning. Det er en tragedie hvis vi får to skriftspråk og unødige språkgrenser mellom folk. Ordningen vi har, tar i stor grad hensyn til alle grupper. Dertil er den akseptert av et stort flertall.
Minoritetene kan selv få avgjøre om deres språk er dialekt eller eget språk, og dette må vi respektere. Men det er ikke gjort en grundig undersøkelse om hva minoriteten mener. Bak kravet står en liten gruppe, nemlig Kvenforbundet. Universitetslærerne skyver Kvenforbundet foran seg og har for lengst nedsatt en arbeidsgruppe for kvensk språklære, grammatikk og ordliste. Professor Anna-Riitta Lindgren bedyrer at språklæren ikke skal være normativ. Elevene skal selv få drøfte seg fram til hva som er riktig og galt. Det blir som å vandre i jungelen uten kart og kompass. For ordlista blir kanskje mottoet: Hvorfor velge finske ord når vi har gode norske.
Usaklig og simpel propagandaKoivulehto skriver at jeg føler meg forbigått fordi jeg ikke ble kontaktet i anledning professor Hyltenstams rapport ”Kvenskans status.” Jeg har påpekt at informasjon til rapporten i hovedsak ble hentet fra Kvenforbundet og universitetslærerne i Tromsø. Etter min mening burde også andre grupper komme til ordet. Det mente også utdanningsdirektørene Trygg Jakola og Eivind Bråstad. De sier nemlig at Hyltenstam burde ha innhentet bredere informasjon, for eksempel fra Varangerområdet der den største konsentrasjon av kvener befinner seg. Jeg er således ikke alene om å føle meg ”forbigått”. Det er symptomatisk for informasjonen at professor Hyltenstam ikke ble anbefalt å lese min konsulentuttalelse.
Liisa Koivulehto kom til Norge i ung alder, hadde god utdannelse og ble redaktør. Kjepphøy kaster hun seg over våre gamle som ikke har engasjert seg for morsmålet. Våre forfedre hadde ingen skoleutdannelse. De var glade når barna deres fikk lære norsk. Det var livsviktig og en dyd av nødvendighet i norske forhold. De var uvitende om språkutviklinga og næret ingen redsel for at det finsk språk i Norge skulle dø ut. . I dag vet vi at barn kan lære flere språk samtidig. Men i lyset av vår viten kan vi ikke dømme de gamle.
Viser for øvrig til lederartikkelen i Ruijan Kaiku 25.06.04, gjengitt på nettet.
Olav Beddari
fhv rektor i grunnskolen